Nyheter

Hvorfor?

20. august 201508:12
postet av Henrik Oftedal

DSC_1187

Norseman 2015 er for lengst  historie. Det ble en fantastisk konkurranse, selv om jeg sjøl ikke endte opp der jeg hadde som målsetning.  Dette blir ingen vanlig racerapport, fordi det har mange nok skrevet før meg, så alle med litt interesse vet hvor kaldt det var i vannet og at det var fantastisk å komme til toppen. Dette handler om hvorfor, drivkraft, drømmer, og følelser. Det er ikke selve konkurransen som er tøff, det er å komme dit, sterk og klar. Når man først er der, er det bare å nyte og gjennomføre.

Første gang jeg fikk nyss om Norseman var i 2004, da jeg hørte Rune Høydahl hadde vunnet en konkurranse med 3800m svømming, 180km sykling med mange høydemeter og maraton opp til Gaustatoppen. Dusteopplegg tenkte jeg- og totalt ødeleggende for kroppen. Jeg hadde nok den holdningen helt frem til 2008. Da Bjørn Ivar Ekeberg deltok i konkurransen. Jeg hadde syklet noe sammen med han tidligere og fattet litt interesse for løpet. Den sommeren var jeg i forferdelig dårlig form. Faktisk så dårlig at jeg ikke klarte å løpe mer enn 4km flatt og måtte gå hjem.  Renate nærmest tvang meg ut på trening og Harald Grøndal lurte meg med på Grimstad Challenge (3 dagers ettapperitt) uten å ha sittet på sykkelen mer enn 20 minutter i forkant. Jeg trengte 40 minutter på sykkelen den andre dagen, før jeg klarte å sette meg ned på setet. Formen hadde nådd bunn-nivået.

En tragisk hendelse på sensommeren gjorde at jeg trengte noe annet å tenke på. Trening, og særlig hard trening har alltid vært min måte å rydde opp i hodet.  Om jeg ikke trener over en lengre periode blir jeg nervøs, klarer ikke å løse problemer effektivt, blir lat og nedstemt. Jeg blir nok ikke direkte deprimert, men skillet er nok ikke så stort. Jeg skjønte at jeg trengte noe som kunne motivere meg til å stå opp neste morgen for å trene. Norseman 2009 ble dermed et prosjekt. Det handler om utfordringen, som er så brutal i forhold til egen kropp at jeg ikke kan utsette en eneste treningsøkt.  Jeg trengte et langsiktig mål som kunne endre livsstilen jeg hadde gått meg bort i. Tanken var at jeg skulle gjøre det og la det bli med det, men det sies at man ikke blir spillegal av å tape, men av å vinne. Jeg tok en av mine største seiere over meg sjøl den første helgen i august 2009, selv om jeg havnet på andreplass, bak Tom Remman.  Geir Olav Killingstad lokket meg med i Team Nakamura litt ut på høsten og jeg får min revansje på Tom i 2010.

Jeg vurderte full satsning videre, men droppet det pga. forestående utfordringer i jobben. Dermed var jeg tilbake på start. Det var ingen mål i sikte, jeg tok plass i sofaen og falt tilbake til gamle synder. I april måned 2011 gikk jeg «all time high» på badevekta.  Heldigvis er Dokken (Tor Ivar Doknes) en masekopp og lokket meg med i Rye Expressen. De trengte desperat folk til å sitte i rulla fra Trondheim. Jeg tror de ble rimelig skuffa på den første samlingen, når de kjørte meg av på tredje draget på en intervalløkt. Jeg kom meg likevel til Oslo sammen med laget. Noen dager senere satte vi i gang «Prosjekt 12.50» som ble en snuoperasjon i Rye Expressen. Norseman -organisasjonen annonserte i juli at de ville invitere alle tidligere vinnere i 2012 til jubileumskonkurranse. Det tente nytt liv i mine drømmer. Jeg ville forbedre meg i konkurransen jeg var blitt så glad i. Jeg hadde fått med meg Bundegruppen på laget og kunne fokusere litt ekstra på konkurransen. Jeg strakk strikken mange ganger den våren og den holdt på å ryke. Jeg reddet meg inn og var i fantastisk form under konkurransen.  Gleden og følelsen av å overgå seg selv, er sikkert den sterkeste rusen man kan oppleve. Rusen er sterkt vanedannende og man blir villig til å gjøre svært mye for å oppleve den igjen. Jeg har senere lært av Sigurd Granmark, at det ikke er noe vits å lete etter den gode følelsen. Den finner deg bare du gjør jobben skikkelig hver dag.

Mange mener kanskje at jeg burde avsluttet satsningen min i 2012, men i stedet grep jeg en mulighet til å gjøre noe annet i livet, enn å jobbe 100% og i stede gjøre det jeg elsker. De siste 2,5 årene med fulltidssatsning har vært av mine bedre år. Det til tross for magre resultater og problemer med helse og skader.  Jeg har hele tiden utviklet meg på mange områder både innen idretten og som menneske. Om jeg noen gang blir sittende på et gamlehjem, skal jeg ikke tenke tilbake og tenke at om jeg bare… Grip dagen, heter det, mange sier det, men få tør å gå ut i det ukjente og utfordre seg selv uten sikring. Det handler om å tørre å ta sjansen når den dukker opp.  Hva har jeg fått igjen?  Et visst økonomisk inntektstap selvfølgelig, men mange erfaringer, mye lærdom, nye kontakter, nye venner og opplevelser jeg har med meg i resten av livet. Det overgår materielle verdier.

Tilbake til Norseman i 2015. Jeg var i fantastisk form på fredagen og selvtilliten min var skyhøy. Jeg visste at testresultatene mine var bra. At formen aldri hadde vært bedre. Jeg var ruset fra tidlig på torsdagen. Faktisk så ruset at jeg gråt av glede en halvtime torsdag morgen.  Den uovervinnelige følelsen og følelsen av å være ustoppelig var tilbake. Følelsen hadde funnet meg.  Rett før jeg hoppet fra ferja på lørdag ga jeg Hårek en stor klem av takknemlighet for konkurransen han har grunnlagt. Deretter gikk jeg rett ut på kanten og symbolsk hoppet først av alle.

Et av Sigurd sine mantra er: « hvor god er du når ingen ser deg»?  Det som brente seg inn i ryggmargen min på lørdag var tunellen før Vøringsfossen. Ingen kunne se meg, det var mørkt, bratt, dårlig luft og mye støy. Jeg var i langt inne i meg sjøl. Det var som en drøm, beina gikk som trommestikker på tunge gir, men jeg kjente ingen motstand. Ingen klaging fra lårene og pusten gikk lett. Jeg var blitt den jeg hadde trent for å bli. Jeg jager over fjellene og spiser de andre til frokost. Jeg søker kontrastene i livet og får det med å bli spist til lunsj. Det grusomme følelsen av maktesløshet tar over på løp. Jeg løper for livet, men det er som å løpe i sirup. Det er et virkelig mareritt. Beina nekter og på vei opp fjellet kaster jeg opp med jevne mellomrom. Jeg tror ikke jeg var dårlig, jeg tror jeg bare var smertepåvirket. Det kan snu, det kan snu, det har snudd før går gjennom hodet, mens jeg prøver å flytte den ene foten foran den andre. Det snur ikke og jeg gir opp den siste biten opp til toppen. Da handlet det bare om å komme meg opp i respekt for meg selv og alle andre deltagere.

DSC_1207

Det var bare en plass jeg ville ha den dagen. Konkurransen viste at jeg ikke hadde nubbsjans. Jeg burde kanskje ha disponert sesongen annerledes, men jeg har hele tiden gjort det jeg har ment har vært riktig. Det er lett å være etterpåklok. Jeg har gjort det jeg kan, det holdt ikke, men jeg kan gå videre med hevet hode. Og som Nils Arne Eggen har sagt mange ganger: «Ingenting er så fort glemt, som et dårlig sportsresultat!»

Hvor går veien videre? Jeg skal snart begynne å jobbe i Foss Sport igjen og har noen viktige oppgaver foran meg. Skal jeg fortsette med triathlon og Norseman? Det svaret ligger i teksten over.  Ja, jeg må nok det. Jeg orker ikke å være en energiløs, nervøs tjukkas i big and easy klassen til jul! Jeg må endre mye på tilværelsen min og treningsopplegget, men det er mange veier som fører til Rom. Om jeg blir en trussel neste år for Hovda, Vold, Stormo og alle de andre som sikter mot toppen av pallen gjenstår å se. Jeg skal i alle fall gi det et forsøk!

 

Team Isklar-Bundegruppen

 

Henrik